Lykken er..

..å få besøk. Det er noe man ser frem til i lang tid. Et lite lyspunkt. En liten bit "hjem". Jeg får kanskje besøk en gang i høst og hører også rykter om storbesøk i vår. Vanskelig å beskrive, men alt blir bare så trygt med kjente og kjære rundt seg her jeg er vant til å være på egen hånd. Jeg er jo ikke alene, men du skjønner. En annen ting er det å vise frem hva du ser hver dag. Har ikke så mye å sammenligne med, men for meg er Budapest en kjempefin by å bo i. Den kan være trist også. Sånn på vinteren. Våren, Sommeren og høsten gjør opp for det lett. Vanskelig å vise frem det jeg egentlig bruker dag ut og dag inn på. Skolen og sykehuset. Skjønner om dette ikke er kjempe interresant for andre, men stor del av mitt liv. Det får vel holde å fortelle om det og det holder jeg ikke tilbake på. Familien min får høre både spennende ting og ting de egentlig ikke vil vite. Men sånn går det når du er inn i en "medisin-verden" 24/7 store deler av året.

Denne dagen er den første dagen dette skoleåret der jeg kommer hjem og er helt utslitt. Til nå har jeg hatt masse energi, men nå tok den brått slutt. Etter en natt med litt for lite søvn, begynte vi dagen langt oppe på Buda-siden. Vi snakker først en metro, så en metro til før vi hopper på en trikk. Når timen begynner 8 er det ikke snakk om å ligge utpå disse morgenene. Dette opplegget har vi to ganger i uka. Vi skal nok bli mektig lei av dette sykehuset da vi har indremedisin her i 3 år! Fult opplegg hele dagen og er først hjemme rundt halv seks.

Nå må jeg lese meg opp litt. Pensum i indremedisin dette semesteret er ikke enormt, men her blir man kastet ut i det. Ungarske fraser bør være relativt lett å komme på og du bør vite hva du skal svare når en lege spør deg om et spørsmål forran 12 av dine klassekamerater og 3 pasienter. Kan ikke ta seg selv veldig høytidig i en slik situasjon akkurat!

ps. har blitt litt forelsket i disse bildene og det kommer nok flere her.