tanker om eksamen

Første offisielle dag av eksamensperiode våren 2011. Andre semester, 3.år.

Man skulle tro, etter som dette er min 6. eksamensperiode, at jeg begynner å bli vant til dette nå. Men nei. Det er slettes ikke sant. Skal innrømme at jeg har nok forandret måten jeg tenker på eksamensperioden sammenlignet med førsteåret. Jeg vet at livet ikke går under hvis jeg stryker. Jeg vet at jeg overlever. Jeg vet at det alltid finnes en utvei og en løsning på det jeg måtte rote meg oppi nå. Verden raser ikke. Blir bare litt mer komplisert.

Noe som ikke har forandret seg er stresset og nervøsiteten. Det gjør rett og slett fysisk vondt. Begynner å kjenne det noen dager før eksamen. Særlig hvis jeg ikke føler jeg har vært effektiv nok med lesingen. Følelsen av at dette bare går en vei. Det værste er når jeg begynner å tenke at jeg ikke har gjort absolutt alt jeg kan. Da kan jeg jo bare skylde meg selv! Selve eksamensdagen er ille, uansett hvor godt forberedt jeg er. Magen vrenger seg. Begynner å tenke på alt jeg ikke kan og alt jeg burde lese på en gang til. Ingenting fornuftig kommer ut av timene før eksamen. Bare vondt.

For dere som ikke har erfart dette på egen mage, virker det kanskje overdrevent, men sånn føler jeg det. Dette er det vi jobber for gjennom hele året. Nei, gjennom mange år. Alle prøvene vi er i gjennom. Alle de tusen forelesningene og seminarene. Alt det, for dette. Nå skal man plutselig bevise at man kan. At dette er noe jeg klarer. Til tider vanskelig å overbevise eksaminatoren om dette, når jeg ikke tror på det selv engang.

Men bort med all tvil. Inn med alt man har!